I dag er siste dag av permisjonen min, i hvert fall inntil videre. Nå skal jeg bare skrive erfaringsprotokoll og overlevere Maia til Knut Erik, sammen med hovedansvaret for all nattevåk. Hun har blitt sju og en halv måned gammel, 9,9 kilo, 72 cm, og i stand til å spise gode porsjoner fast føde. To blodferske tenner har hun også, den første kom på tirsdag og den andre i dag. Hun satt i to dager med tunga ut av munnen, så det var tydeligvis rart å kjenne på dem.

Jeg målte og veide dem begge i dag, i et anfall av «nei så store de blir, tenk at jeg skal ut i jobb allerede, gid som tiden flyr». Vi hadde en diskret blyantstrek på kjøkkenskapet fra sist gang vi målte Ask sin høyde, og nå satte jeg ny strek over denne for å vise hvor mye han har vokst. Ask reagerte med å lyse opp, gripe blyanten og tegne tre nye streker på skapet. Sensasjonen i hans øyne var ikke at han vokser, men at det plutselig er lov å tegne på veggene. Ask er 102 cm høy og 18 kg, og straks tre og et halvt år.

Ask var hjemme fra barnehagen i dag. Det kan være vrient å komme seg ut med begge to nå på vinteren, men vi fikk nå vært en tur på butikken i det minste. Vi fant til og med en måte å få med akebrettet, det har jeg ellers tenkt at ikke går når vogna er med. Jeg tør ikke stole på at Ask klarer å bremse hvis det kommer bil. Men vi festet et tau bak på akebrettet, som jeg kunne holde i mens jeg gikk bak med vogna, og da var det ikke noe problem. Nysnøen ga dessuten kun høyst trafikksikker fart ned bakken. Jeg tok meg i å vurdere innkjøp av sånn snurpesnelle som hundeeiere bruker.

Dette fantastiske bildet fant jeg på kameraet vårt etter at mormor hadde lånt det:

Jeg (spør fordi Ask gikk fra middagsbordet): -Er du ferdig å spise?

Ask: *gaper og peker på maten i munnen sin*

Ask kan:

• Gå i tøffe truser med anleggsmaskiner på i stedet for bleier. Avgjørelsen ble tatt av Ask i midten av desember, og det har gått helt fint. Litt ekstra klesvask av og til kanskje, men slikt må man regne med.

Maia kan:

• Krabbe, hun begynte dagen før hun ble seks måneder gammel. Bare noen få «skritt» første gang, men litt lengre hver dag. Nå fyker hun omkring over hele stua og gnager på alt hun finner.
• I går, og på nytt i dag, satte hun seg opp selv. Godt foroverlent, men med begge bena strakt foran seg. Hun er mykere enn hun er sterk, så etter hvert siger hun forover til hodet er ved tærne, før hun tipper over til siden.

Maia nærmer seg fem måneder gammel, og er i ferd med å erobre verden rundt seg. Fra å være en liten babyklump som lå i ro og utførte enkle biologiske funksjoner, har hun nylig avansert til følgende:

• snu seg fra rygg til mage har hun gjort en stund nå. I starten ble hun fort sliten av å ligge på magen, men nå er det helt greit å ligge lenge på magen og leke.
• krype forover lærte hun i løpet av siste uke tenker jeg. Vanskelig å si når det begynte, for i starten var det ubevisst. I starten var det kålormteknikk med rompa i været og nesa i teppet, men nå har hun avansert til militærstil hvor hun skyver seg fram med kneet og albuen. Da Ask var baby så hadde vi ikke golvteppe, så teknikken hans besto i å dra seg fram med håndflatene. Maias teknikk fungerer best på teppe, men hun klarer seg på parketten også.
• spise mat er helt nytt for henne. Jeg tror faktisk ikke det fordøyde resultatet har kommet ut ennå, men hun har altså spist noen teskjeer potetmos i dag og i går. Mandelpotet trykt gjennom melsikt rørt ut med morsmelk, enkelt og greit. Og borte ble det.
• i går begynte hun også å snu seg fra mage til rygg. Det må være potetmosen som gjorde utslaget.
• Hun kan le! Det morsomste er visst å kose ansikt mot ansikt

Ask holder på å lære bokstaver, litt i barnehagen og litt hjemme. Han kan en del, men det er klart det gjør det vanskeligere at han ikke har uttalen helt på plass ennå. G for dulost gir jo ikke mening. Men han skal ha poeng for å foreslå at spøkelse begynner på B. Bøtike.

Vi leser en del bøker for Ask. Mest ved sengekanten, men ellers også. Noen få ganger sier vi nei, f.eks hvis vi har vondt i halsen etter å ha lest ti bøker på rappen. Da pleier vi å si at han kan lese den selv i stedet. Det er ikke noe problem, Ask kan alle bøkene sine utenat. Han ser på bildene og gjenforteller det han husker, og det er skrekkelig underholdende å høre på.

En kveld for et par dager siden ville han vi skulle lese minibøkene om Drømmehagen. Det er seks bitte små bøker med kanskje fire setninger i hver. Akkurat disse er mer leketøy enn bøker i mine øyne, så om kvelden er det bedre å lese noe annet. Jeg sa at jeg synes ikke vi skulle lese disse bøkene, fordi de er så små. Ask lyste opp og svarte: «JEG kan lese! Jeg har liten ansikt!»

Vi har hatt navnefest! Her står Ask og spiser frokost før vi dro til rådhuset:

Ask spiser frokost før vi skal til rådhuset

Og her er bildet hvor vi har stilt oss opp og leker kongefamilie:

Navnefest for Maia

Ask har blitt tre år! For halvannen måned siden, rett nok, men her er altså bildebeviset. Kaka har togskinner rundt kanten, som bursdagslystoget kan kjøre på.

Ask spiser kake på treårsdagen sin

Det er noe herk å være to år, men nå er det over. Alt går mye lettere som treåring, virker det som.

Ask og pappa bygger helikopter som kan fylle bensin på toget.

Det sies små jenter kan være sta og nøye på hva de skal ha på seg. Det kan godt hende, men det er jammen små gutter også.  I dag ble det shorts og t-skjorte, nærmere bestemt den shortsen som han har blånekta for i hele sommer, og derfor aldri har hatt på seg før.  Han pleier vanligvis å ville ha hjelp til å kle på seg, men i dag skulle han ordne selv. Tok av pysjen og kasta bleia, gikk i klesskapet og fant fram klær, og kledde på alt selv, inkludert sokkene. Sokker har jeg ikke sett han har fått til før. Han var så tydelig fornøyd med det hele at jeg ikke ville ødelegge med å krangle om å kle seg etter været. Vi skulle ikke i barnehagen i dag, og temperaturen inne er grei nok uansett, så spørsmålet om klesvalg kom ikke opp igjen før han ville ut litt senere. Da ville han ha på gummistøvler, og votter. Jeg sa han skulle ta på jakke, og det var i orden. Og votter? Hvor kom det fra? Jeg som trodde han ikke husket at han noensinne har hatt på votter. Men votter ville han ha, «for eplene er våte», som han sa. Da så. Jeg rista på hodet, og fant fram votter. Dermed gikk han ut i hagen, bar en hagestol bort til epletreet, klatra opp, og klarte faktisk å plukke ned et eple Men dessverre så snubla han litt på vei ned fra hagestolen, og datt på rompa på et eple som lå på bakken. Og dermed snudde han seg mot meg, med en snodig blanding av gråt og triumf: «Buhu! Mamma, jeg plukka et eple!» Lykken over å ha klart å plukke eplet varte heldigvis lengre enn gråten